Saturday, October 29, 2016

Ikke en nerdebok



At sakprosa om de harde realfagene blir anmeldt i dagspressen er mer sjeldent enn oppholdsvær i Bergen. Nå har imidlertid Carlo Rovellis "Syv korte leksjoner i fysikk" klart bragden å bli omtalt i (minst) to aviser. Den fikk anerkjennende omtale i Aftenposten, og en overveiende positiv vurdering i Klassekampens litteraturmagasin fra min kollega og svirebror Jostein Riiser Kristiansen. Da jeg ble trukket inn som en slags ekstern sensor i en journalists dannelsesprosjekt med boka som utgangspunkt, ble jeg nysgjerrig nok til at jeg bestemte meg for se hva Rovelli har å si.

Boka består av sju kapitler, eller leksjoner om du vil, og er egentlig en samling av avisartikler. Redaktører er en nådeløs art, spesielt når det gjelder den hellige grensen for antall tegn. For skribenten kan det ha den fordelen at man tvinges til å uttrykke seg kortere og klarere enn man ellers ville ha gjort, og at man tenker grundig gjennom hva som er viktig å få sagt. Ulempene er at forbehold ofte må utelates, og det blir vanskelig å forklare mer innviklede begrep. Det må sies med en gang at "Syv  korte leksjoner" bærer noe preg av disse ulempene. Rovelli forkynner mer enn han forklarer. Gitt formatet, kan han vanskelig klandres hardt for dette. Men jeg må gi ham noen drag fra pepperkverna for at betydningen av eksperimenter og observasjoner havner i bakgrunnen.

Dette er spesielt tydelig i den tredje leksjonen, om universets arkitektur. Her skisseres det hvordan våre forestillinger om universet har endret seg gjennom historien. Hele tiden introduseres endringer i verdensbildet med ord som "målinger viste", uten noen opplysninger om hvilke målinger det er snakk om, og hvorfor de viste det. Dette kapitlet er et av de korteste, så jeg tror Rovelli kunne flottet seg med noen ekstra tegn. For eksempel ville noen setninger om vanskelighetene forbundet med avstandsmålinger i astronomi gitt leseren en bedre forståelse av hvorfor det har tatt lang tid å kartlegge universets struktur.

Stilen til Rovelli blir også et problem i leksjonen om kvantefysikk. Her er det viktig å skille mellom formalisme og tolkning. Siden det ikke er plass til formalisme i boka, får vi servert forfatterens tolkning, helt uten forbehold, i setninger som "Et elektron er altså en ansamling av hopp eller interaksjoner mellom ulike tilstander." Det er ikke noe i den matematiske formuleringen av kvantemekanikken som dikterer et slikt synspunkt.

I Aftenposten fikk Rovelli skryt for språket, og han skriver helt klart mer fargerikt enn fysikere flest. Bare les hvordan han forteller om sitt møte med den generelle relativitetsteorien: "Det var magisk - som om en venn hadde hvisket en forbløffende, skjult sannhet i øret mitt, løftet vekk sløret fra virkeligheten og avdekket en enklere, dypere verdensorden." Smak og behag er høyst subjektivt. For en gretten gubbe som har levd lenge nok til å erkjenne at man de fleste morgener våkner opp av at blæra er full, ikke av at fugler kvitrer utenfor soveromsvinduet, kan setninger som den siterte bli litt i meste laget.

Språket kommer faktisk til tider litt i veien for forståelsen. I sjette leksjon forsøker Rovelli til en avveksling å gi noen forklaringer. Problemet er at de har en tendens til å bli unødvendig innfløkte på grunn av hans lyriske trang.

I femte kapittel er det, som Jostein også påpekte i sin anmeldelse, begått en unnlatelsessynd. Her forteller Rovelli om problemene med å forene kvantemekanikk med generell relativitetsteori. Han har selv arbeidet med én av teoriene som forsøker å oppnå dette, kjent på godt norsk som Loop Quantum Gravity, i oversettelsen kalt romsløyfer. Naturlig nok blir denne teorien omtalt i kapitlet. Problemet er at dens største konkurrent, strengteori, ikke blir nevnt med et eneste ord. Man kan mene mye om strengteori, men det er fremdeles slik at den har en stor tilhengerskare, og det er feil å gjøre leseren oppmerksom på at den eksisterer.

Det sjuende kapitlet, "Oss", består av betraktninger om forholdet mellom fysikk, menneskets natur og fri vilje. I og for seg interessant, men det er strengt tatt ikke en leksjon i fysikk.

Mine innvendninger til tross, synes jeg det er mye bra i denne boka. Den er helt klart ikke en bok for nerder. En nerd ønsker seg en lengre bok med flere og grundigere forklaringer, og med et klarere blikk for empiriens betydning. Men ikke alle mennesker er fysikknerder. Det finnes, utrolig nok, folk der ute som har fysikkangst. Det finnes til og med de som ikke liker fysikk. Mennesker som, med Luthers ord, lever som det kjære kveg og de vettløse griser. Er du så uheldig å kjenne en slik person, kan det absolutt være et fornuftig og omsorgsfullt tiltak å gi ham eller henne et eksemplar av "Syv korte leksjoner i fysikk".  


No comments:

Post a Comment